Det er mange farger i det som i første øyekast ser grått ut 🙂
Hvem har ikke hørt om midlivsksrisen? Det oppleves som en krise samtidig er det en ny mulighet til å gjenbruke erfaringene til nye områder i livet. Det kan føles som livet faller i grus der og da, ja det kan føles som den stor avgrunnen, men det er en overgangsperiode til en forstår å bruke de byggmaterialer vi har til å lage bru over det gapet.
Vi er ikke for gamle, vi er heller ikke unge og kaver med å få timene til å strekke til. Mellom foreldrerollen, jobben og kanskje også husarbeidets vaktmestertjeneste. Den erfaringen har vi allerede høstet, hva gjør vi med den erfaringen? Hvordan kan vi bidra til at andre slipper å havne i en lang krise og en kropp som tar veldig lang tid å reparere.
Kan min og din erfaring bidra?
Vi har sjonglert krefter og kanskje også økonomi for å karre oss gjennom år som var fylt med forpliktelser. Plutselig er ikke oppgavene der lengre. For noen er til og med økonomien blitt stabil å så starter kroppen å tulle. Den sender signaler som Fare fare fare ting er ikke i sin normale gjenge! Å da blir det mer og mer endringer i kroppen, maten som før var vanlig, tarmene vil ikke ha det lengre, smerter som forflytter seg, uro i kroppen for den er vant med å være på alerten nå er det fravær av oppgaver som stresser opp. Her må det være noe galt.
Åja noe er galt, men kanskje ikke det vi først tror det er.
Å ja kroppen har nok sendt signalene for lenge siden, men viljen, evnen og fokuset har vært konsentrert om det å få unna de oppgavene som har ligget på ens skuldre, da er det ikke tid for å kjenne på hva kroppen sier. Det er bare å henge med å få oppgavene gjort.
Skapt for å klare litt høyt arbeidspress for en periode.
Det er akkurat det med tiden, for en periode, men ikke for alltid.
I ettertid kan en spørre om det ikke er sunt å slippe alle oppgavene som var. Skulle ikke et friskt tankesett ordne opp i det selv. Tja, jo kanskje, men en fjær som er vært utstrekt til maks i lang tid trenger fjæren min litt tid på å komme tilbake til normal stillingen. Når det har vært stor belastning en stund er det også normalt å ha en tid til lå komme tilbake til kreftene. På veien der kan det komme frem ett og annet som før også var der men ikke ble lagt merke til. Å de tingene tar lengre tid å ordne opp i etter å ha blitt neglisjert i mange år. Det er den personlige kostnaden av å skulle være både mor og far og ansatt på et inntektsgivende arbeid når en er kun en person.
Nå er det kanskje noen som tror at joda det skal være mulig å håndtere jobb og heimeoppgaver med barn osv osv. Det er hva som ligger i livet vårt helt naturlig.
På en måte er jeg enig i argumentet, det er naturlig å takle litt ekstra arbeidsbelastning i en periode. Kanskje når vi er ung, dvs når vi harsmå unger. Det forutsetter at den personlige kapasitets fjær har vært godt vedlikeholdt årene før en ble forelder. Hvis oppveksten var slik at en var opplært til å være bevisst egne valg og konsekvenser. Men er det det barn(spesielt jentebarn) blir oppdratt til? Er det ikke så at mange jenter fortsatt blir oppdratt til å være snille piker som legger til rette for andre? Er det ikke noe kulturelt grums fortsatt som gir jenter lite rom for å bli bevisst hva de lever.
En episode fra virkeligheten
Når jeg skriver om forskjellig fra oppdragelsen som skiller på at jenter blir oppdratt til å være til hjelp for andre så tror ikke jeg er så fjern fra sannheten. Det er ikke bare fordoms historier om oppdragelsen jenter får. Satt i går å hørte to damer som kanskje ikke er så yngre lengre i 30årene og kanskje den andre var nådd 40. Den yngste hadde småbarn og jobb og hun hadde planlagt to fridager i løpet av den siste tiden for å ta seg inn. Begge dagene gikk med, en pga sykdom hos barnet og den andre dagen hadde barnehagen lagt inn som planleggingsdag. Altså begge dagene gikk bort til noe hun ikke hadde fått samle krefter av. Så svarte den andre damen at «vi skulle lært på skolen hvordan ta vare på oss selv.
Jeg måtte smile inni meg for jeg har stor forståelse for de damene. Det å ta vare på seg selv, det er jo hva jeg tar opp når jeg skriver, det å være bevisst hva som er viktig for en selv. Ikke hva som var riktig å gjøre fordi mine foreldre gjorde . Nei, hva er viktig for meg. Hva vil du prioritere i ditt liv. Du kan å sikkert ordne det meste selv.
Det som fikk meg til å smile var at det er nettopp dette de kommer til å få i det som kalles midtlivskrisen. Det å oppdage at mange år har gått å en har ikke stilt spørsmålet hvem er jeg når jeg ikke er småbarnsmamma, når jeg ikke er den ansatte osv.
Men det argument om å lære sånt på skolen, nei det er jeg uenig i. Den lærdommen må komme helt fra starten av livet.
Ideelt sett skulle det å være bevisst egne verdier og behov være rettesnoren fra første levedag.
Det å oppleve tomt batteri og oppvåkning til hva velger jeg å bruke livserfaringen til videre. Det er for meg en viktig del av selve midtlivskrisen.
Bevissthet på egne verdier
Det er i midtlivet vi har innhentet mye. Det skulle vel være naturlig at vi da også kunne bidra til en utvikling ut fra hva vi har levd. Det skal være meningsfylt også når barna har flyttet ut. Godt voksne selvstendige mennesker med mye livserfaring bør ikke være uten verdi annet enn de få dagene barn og barnebarn kommer på besøk.
Har du erfaringer som du vil dele om det å gjenbruke livsvisdom til flere enn kun de biologiske etterfølgere? Kom gjerne med tilbakemelding om hvordan du opplever det å sitte med erfaringer som det kan se ut som andre trenger. Klarer du å sitte stille å si ingenting, eller gjør du noe aktivt for å påvirke andre?
Jeg har i flere blogginnlegg skrevet om både midtlivet og det å bli bevisst egne verdier. Du kan lese innleggene på siden for blogg, og en direktelink til ett innlegg er her
Jeg er ikke den første og heller ikke den siste som skriver om midtlivskrisen, men jeg ønsker å bidra så andre etter meg kan se at livet går videre etter krisen. Kanskje til og med bedre enn før krisen. Midtlivskrisen rammer blindt kan leses på forskning.no her. Med det sier de at krisen rammer i alle sosiale og økonomiske lag i samfunnet.
Vår erfaring er større og viktigere enn å «bare være til for neste generasjon i egen biologisk rekke» . Vi har erfaringer som kan komme til nytte for andre også. Erfaringene er til for å utnyttes i andre situasjoner.
Hvis vi forbereder oss på å se verdien i å gjenbruke erfaringene så blir midtlivet ikke en stor krise. I stede for å se den nye starten det er faktisk er. Muligheter som ikke begrenses av hjemlige forpliktelser.
