Nyhetsbildet som speil
Det å se på nyhetsbildet som et speil på hva som finnes i meg, i mitt tankekammer, min bevisste og ubevisste tankespinn. Det er en metode hvor jeg finner grunnlag for hva jeg selv trenger å jobbe med.
Media som speil
For oss som ofte sitter alene, selvvalgt eller ei, vi kan bruke media som speil på oss selv. For de som er mer aktive sosialt de vil få en viss tilbakemelding fra omverden om hvordan de lever ut sine tanker og ideer.
Vi som er mindre sosiale har media som et nyttig redskap. Å det kan vi bruke på flere måter. Media blir altså ikke bare enveis nyhetsbilde, det blir grunnlaget for refleksjon over hva og hvordan jeg opptrer i samfunnet.
Et eksempel
En av måtene er å høre det som er interessant og reflektere over hva gjør jeg i denne sitasjonen. Hva har jeg bidratt med i det her. Fungerer det slik jeg vil eller vil jeg ha en annen retning. Det igjen kan håndteres på to måter.
1 jeg kan gå ut og engasjere meg i politikken eller
2 jeg kan se på hvordan veien går i forhold til hva jeg vil. Vurdert i forhold til mine verdier. Er samfunnet (og meg) på rett vei eller hva kan jeg gjøre for å korrigere mitt liv så det samsvarer med det jeg vil.
Meg selv eller diktatoren
Det er to forskjellige vinklinger. Det finnes ikke en riktig vei, det finnes flere, det jeg vil frem til her er å se at jeg som person kan skape endringer i mitt liv ut fra hvor jeg står og hva jeg synes er viktige verdier.
Den andre vinklingen er å gå ut for å påvirke andre til å leve slik jeg mener er riktig i forhold til mine verdier. Det er det samme som å si jeg skal forandre deg så du lever etter mine verdier!!!
Det siste der høres ut som å diktere andre. Det kan sammenlignes med politisk førere som tvinger andre, altså diktator stilen.
Personlige utviklingstrinn
Hver og en av oss har det valget å endre persolig liv eller gå ut å forlange at andre skal endre seg. For eksempel gjennom politikken. Det å endre livet til andre.
På en mer fredfull måte kan en forandre sin egen hverdag for å leve i tråd med det en synes er viktig. Det betyr ikke å være likegyldig overfor den urett som utføres mot andre, tvert i mot vil jeg si.
Det er alt for lett å akseptere den urett som skjer overfor andre. Men er det ikke det vi gjør når vi sender våpen til krig? Tenk litt på det. Jeg skal skrive om det i et senere innlegg. Denne gangen vil jeg kun ha stilt spørsmålet. Hva har jeg bidratt med der det er krig/uenigheter?
Aksepter også den negative siden
Det er noe som skjer i tankesettet når en forstår at vi alle har den mørkeste siden i oss. Det vi blir oppmerksom på at andre gjør via nyhetsbildet. Vi har den siden i oss selv, kanskje i tankene for oss som ikke utøver det i livet overfor andre.
Men vi snakker stygt om andre, fordømmer, ønsker at de skal få sin hevn. Men er ikke det det samme som nå skjer i nyhetsbildet overført fra USA? All bitterhet om den storslagne tid som ikke kan tilbakekalles. Utviklingen har gått så langt at det er de bitre og hevngjerrige som nå vil frata folk sine naturlige rettigheter.
Den amerikanske drømmen
Så på det personlige plan har vi en midtlivskrise. Å etter det jeg ser er det midtlivskrise for nasjonen USA nå. Ser de selv at verdier som har ført de til det punkt de er ved nå er «Det er den amerikanske drømmens» bakside. Det å se opp til de med masse penger, det er kjernen i den amerikanske drømmen. Eller tar jeg feil?
Det er mitt syn på det som skjer der borte og som påvirker livet over store deler av verden.
Altså nasjonen USA har sin midtlivskrise. Akkurat som jeg har hatt min. Å til sammenligning hadde Norge sin krise i 2. verdenskrig. Etter det har vi måtte leve mer etter et levesett som ikke ønsker tilbake hatet.
Så nasjonen USA har nå en periode med problemer nettopp på grunn av den amerikanske drømmen. Kanskje de må se på hvor godt var den drømmen basert på menneskelige verdier?
En aldri så liten korreksjon i retningen kan hjelpe dem mye, slik jeg ser det.
Meg, dem eller oss
Jeg har litt forståelse for det som skjer, men jeg ser at også det negative. Å det får frem de negative tanker om de som er førere der borte nå. Fordømmelsen ligger helt opp i dagen. En av grunnene tror jeg er: at USA’s bebodde areal ikke merket de negative konsekvensene av andre verdenskrig, slik vi opplevde det i Europa. Derfor fører de seg selv dit nå.
Usa som nasjon og samlet befolkning må ned i egen kjeller for å finne lyset. Det er utviklingens forløp.
For å se det i meg selv. Hvis jeg søker videre på det jeg trodde i tidlig voksen trodde livet skulle være. Det jer jo det som førte til midtlivskrisen når den kom. Skulle jeg gå tilbake å leve som før krisen så ville det selvfølgelig ført meg dypere inn i den krisen. Lærdommen jeg måtte finne var: hva er mine verdier, hva er verd å streve for.
Det nyhetsbildet viser meg er at USA lever ut sin midtlivskrise
Nå er det USA sin tur. Både føreren selv og visepresidenten har rett i at de er selv trusselen fra innsiden. Så sant som det er sagt.
De vil vokse seg ut av det en gang, hver av de personene som er innblandet, men også nasjonen. De må selv vokse seg ut av det, interessant å følge med på hvordan det spiller seg ut der borte.
Det å se at samfunnet som helhet går gjennom de samme faser som personer som utvikler seg. Det er hva jeg ser i nyhetsbildet. Tidsaspektet er forskjellig mennesker og land, men utviklingen, prosessen, er kan sammenlignes.
Hvordan kan jeg bidra med en positiv utvikling fremover der likeverd mellom mennesker er viktigere enn pengeverdier? Griskheten er den største trusselen. Å den kommer fra innsiden.
